Dagene går, nærmest flyr. Den flyr fra meg på et blunk. Vi rekker ingenting, vi planlegger, planlegger, starter og avslutter ikke. Eller er det bare meg? Vel, et veldig kjent fenomen for meg det der hvert fall. Jeg tenker mye for tiden, hva jeg skal gjøre, hvordan jeg skal gjøre det, hvor jeg skal gjøre det osv. Jeg vil reise bort, jeg vil flytte. Plutselig vil jeg ingen av delene. Det er ganske trygt på pikerommet hjemme hos mamma, og.
Jeg og kjæresten har hvert fall sett oss litt rundt etter leilighet, det er jo en start. Det er jo som 'alle' sier, på tide å forlate redet. Jeg er jo ikke lenger det barnet jeg av og til kunne ønske jeg var. Gid, det hadde vært noe. Trødd rundt på trehjulsykkelen min med ingen annen bekymring enn å miste en episode barnetv. Bekymringene som er kommet med årene er langt større enn en episode med barnetv.
Jeg tror jeg er nødt til å stoppe alle disse bekymringene jeg har over alt og ingenting, og. Det gjør meg gammel. Jeg lever i nuet, og føler jeg alltid har gjort det. Men det er liksom ikke noe kult å være spontan, impulsiv og all about now når du alltid sitter igjen med bekymringer. Jeg får rynker av det. Jeg har allerede lagt merke til at når jeg tenker, grubler og generelt blir ivrig så rynker jeg pannen på en sånn måte som vil gi meg en temmelig grusom 'mamma rynke' etterhvert. Det er jo også en bekymring. Det går jo ikke an!
Nå er det natt, og jeg og kjæresten skal legge oss på det 'nye' gamle rommet som han så fint har ordnet og delvis ommøblert i dag.
Xx, Ajo
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar